I 1989 bodde folk også i hus. Det er riktig. Men hva skjedde da? De som hadde penger kjøpte seg opp med billige eiendommer. De som ikke hadde middler måtte leie og leie prisene gikk til himmels. Svingninger vil det alltid være men så lenge en kjøper og selger i samme marked så er det ikke noe problem. Problemene kommer om du må selge huset pga sviktende inntekt eller samlivsbrudd feks. Om du klarer å sitte på huset i et sviktende marked spiller jo det ingen rolle.
Selsagt spiller husprisene en rolle selv om du ikke er nødt til å selge. Folk flest bruker relativt stor andela v lønna si på sin bolig.
Boligpriser kan utmerket godt stige mer enn folks lønninger. Det betyr bare at andelen av lønna som går til bolig blir større og at annet (luksus)forbruk blir tilsvarende mindre.
Legg merke til hva jeg sa, den kan ikke stigev esentlig mer enn folks lønn på sikt, andelen kan aldri bli over 100%, dette gir et øvre tak på husprisene i forhold til lønn.
Om du klarer å sitte på huset i et sviktende marked taper du ingenting så lenge prisen går opp igjen. Og det vil alltid skje med boligprisene; opp og ned. Kunsten er å kjøpe og selge i samme marked, det er mindre risiko med for dem som er mye belånt. Jeg har, heldigvis, ikke mye lån. Når vi nå skal bygge har vi ikke solgt det gamle enda. Det kan vise seg å være gunstig i og med at prisen på nye hus ikke vil stige så mye som gamle huset. Da spiser vi litt til av lånet.
Trådstarter kan ha et poeng selv om han beviselig bommet med utsagnet "innen noen måneder eller et par år".
Se vedlagte graf som vi ser boligprisene i Norge og USA justert for inflasjon frem til sommeren 2008 (før finanskrisen smalt). Vi vet alle hvordan det gikk i USA.
På den annen side har nok Norge en fundamentalt sunnere økonomi enn USA, hvor norsk økonomi er mindre basert på finans og kreditt.
Om du klarer å sitte på huset i et sviktende marked taper du ingenting så lenge prisen går opp igjen. Og det vil alltid skje med boligprisene; opp og ned. Kunsten er å kjøpe og selge i samme marked, det er mindre risiko med for dem som er mye belånt. Jeg har, heldigvis, ikke mye lån. Når vi nå skal bygge har vi ikke solgt det gamle enda. Det kan vise seg å være gunstig i og med at prisen på nye hus ikke vil stige så mye som gamle huset. Da spiser vi litt til av lånet.
Men når du kjøper ditt første, og ditt siste hus, og forsåvidt også når du bytter hustype, så har prisene svært mye å si for deg.
Vi snakker her om vanlige boligeiere? Ikke spekulanter? Om det er vanlige boligeiere så spiller forsåvidt prisen på det første huset en rolle. Men det er flere forhold enn pris da. De etablerer seg, får barn og er avhengig av et stabilt hjem. Har de råd til å kjøpe bolig så er det gunstigere enn å vente på en prisnedgang som KANSKJE kommer om x antall år. Siste bolig har vel ikke noe å si for andre enn arvinger, og de kan evt leie ut huset til de mener prisen er rett for et salg.
Vi snakker her om vanlige boligeiere? Ikke spekulanter? Om det er vanlige boligeiere så spiller forsåvidt prisen på det første huset en rolle. Men det er flere forhold enn pris da. De etablerer seg, får barn og er avhengig av et stabilt hjem. Har de råd til å kjøpe bolig så er det gunstigere enn å vente på en prisnedgang som KANSKJE kommer om x antall år. Siste bolig har vel ikke noe å si for andre enn arvinger, og de kan evt leie ut huset til de mener prisen er rett for et salg.
På sikt er det rimligere å eie enn å leie!
Ja, vi snakker om vanlige boligeierere, om feks en enebolig hadde kostet en hundrelapp så er det åpenbart at dette hadde lettet situasjonen økonomsik for "vanlige folk", boligprisene har mye å si for folks økonomi.
Det er vi enige om. Jeg mener også at prisene idag er høy, og kunne vært regulert med bedre tomtetilgang bla. Men markedet styres av tilbud og etterspørsel, sånn er det bare.
Boligpriser kan utmerket godt stige mer enn folks lønninger. Det betyr bare at andelen av lønna som går til bolig blir større og at annet (luksus)forbruk blir tilsvarende mindre.
Hva folk kan betale er heller ikke smertegrensen for hva boliger kan koste. På langt nær. Det at alle, omtrent, skal kunne eie egen bolig er nærmest et særskandinavisk fenomen. Jeg har bekjente i både Paris og London som har svært gode utdanninger, men som leier leiligheter hele livet fordi det koster mer enn hva de kan klare å kjøpe den. En leilighet sentralt i Paris er ikke mulig om du ikke har "gamle" penger, dvs arv. En liten hybelleilighet sentralt i London koster like mye som en snerten firerommer på Frogner med høy standard.
De ettertraktede stedene i Norge vil prisene bare stige. Se på tomtepriser. 2,5 til 3 mill for en tomt er ikke urimelig i Ski nære stasjonen. Med den nye togfirbindelsen vil det ta ti minutter inn til sentralbanestasjonen med tog. Utbyggingen i distriktet vil ekspldere når dette er på plass.
Boligpriser kan utmerket godt stige mer enn folks lønninger. Det betyr bare at andelen av lønna som går til bolig blir større og at annet (luksus)forbruk blir tilsvarende mindre.
Hva folk kan betale er heller ikke smertegrensen for hva boliger kan koste. På langt nær. Det at alle, omtrent, skal kunne eie egen bolig er nærmest et særskandinavisk fenomen.
Med andre ord tror du som meg at prisene på bolig holder seg høye og stiger mer enn lønningene. Men sier du at du tror prisene stiger så mye at færre har råd til å kjøpe, men må leie?
Signatur
290 m² 70-tallshus. Oppvarmet hovedsaklig med CTC Ecoheat 7,5 kW varmepumpe. 160m aktiv brønndybde. 200L VVB i serie med CTC. 65° ut fra VVB. Enermet strømmåler. Actaris CF Echo II energimåler.
Selsagt spiller husprisene en rolle selv om du ikke er nødt til å selge. Folk flest bruker relativt stor andela v lønna si på sin bolig.
AtW
Legg merke til hva jeg sa, den kan ikke stigev esentlig mer enn folks lønn på sikt, andelen kan aldri bli over 100%, dette gir et øvre tak på husprisene i forhold til lønn.
AtW
Se vedlagte graf som vi ser boligprisene i Norge og USA justert for inflasjon frem til sommeren 2008 (før finanskrisen smalt). Vi vet alle hvordan det gikk i USA.
På den annen side har nok Norge en fundamentalt sunnere økonomi enn USA, hvor norsk økonomi er mindre basert på finans og kreditt.
Kilde: http://e24.no/makro-og-politikk/article1838612.ece
(Obs; artikkelen er 2 år gammel, så det kan også argumenteres med at artikkelen gikk på samme smell som TS).
Egenproduserte sketsjer på youtube: http://www.youtube.com/user/Powermaniac1520#p/u
Men når du kjøper ditt første, og ditt siste hus, og forsåvidt også når du bytter hustype, så har prisene svært mye å si for deg.
AtW
På sikt er det rimligere å eie enn å leie!
Ja, vi snakker om vanlige boligeierere, om feks en enebolig hadde kostet en hundrelapp så er det åpenbart at dette hadde lettet situasjonen økonomsik for "vanlige folk", boligprisene har mye å si for folks økonomi.
AtW
Hva folk kan betale er heller ikke smertegrensen for hva boliger kan koste. På langt nær. Det at alle, omtrent, skal kunne eie egen bolig er nærmest et særskandinavisk fenomen.
Jeg har bekjente i både Paris og London som har svært gode utdanninger, men som leier leiligheter hele livet fordi det koster mer enn hva de kan klare å kjøpe den.
En leilighet sentralt i Paris er ikke mulig om du ikke har "gamle" penger, dvs arv. En liten hybelleilighet sentralt i London koster like mye som en snerten firerommer på Frogner med høy standard.
De ettertraktede stedene i Norge vil prisene bare stige.
Se på tomtepriser. 2,5 til 3 mill for en tomt er ikke urimelig i Ski nære stasjonen. Med den nye togfirbindelsen vil det ta ti minutter inn til sentralbanestasjonen med tog. Utbyggingen i distriktet vil ekspldere når dette er på plass.
Med andre ord tror du som meg at prisene på bolig holder seg høye og stiger mer enn lønningene. Men sier du at du tror prisene stiger så mye at færre har råd til å kjøpe, men må leie?