Vi valgte å ikke flytte så langt at sønnen måtte skifte skole. (Derfor tok det også veldig lang tid å finne noe.) Det var litt forskjellige årsaker til det som jeg vel kanskje ikke skal legge ut om her, men sånn generelt vil jeg si at de fleste barn tåler å flytte en gang eller to. Det er hvis det blir mange flyttinger slik at de ikke slår rot noe sted jeg tror det kan bli vanskelig.

Kanskje det til og med er sunt?

Har tenkt ein del på dette, men for vår del bør det vel gå greit sidan dei er så små. Vi flyttar før eldste begynner på skulen.

Utfordringa vår går på ein del medisinske ting (i forhold til henne), og det gjer at ein bekymrar seg ekstra Det skal nok gå bra det også tenker eg, men er glad vi flyttar når dei er små.

Sjølv har eg ikkje flytta før eg forlot bygda for å begynne på universitetet. Mannen min derimot kjem frå ein familie som stadig har flytta, mellom fleire land. Han meiner at dette berre har vore ein berikelse, men det har jo ført til at han ikkje har barndomsvenner.

Vi har selvfølgelig tenkt å slå oss til ro med å flytte en gang...så egentlig tror jeg det vil gå kjempefint...men som forelder så tenker en jo litt ekstra på slike ting. Det er et helt nytt felt og vil nok bli mange barn der, og vi må bare be frøken ta ekstra godt vare på henne i begynnelsen på den nye skolen...hun har aldri hatt problemer med å få venner, hun er veldig sosial. Litt sjenert, men det kommer seg etterhvert. Hyggelig å lese at andre også mener dette går greit

Flytte før skolealder er vel sånn generelt hva man mener. Ellers så har man jo lett for å argumentere for egne valg. ;)

Vil vel tro at fagfolk, og lekfolk, vil mene at det neppe er en berikelse for unger, som trives der de er, å flytte i barndommen. Når det er sagt tror jeg unger er veldig forskjellige, noen takler det fint, andre takler det kanskje dårlig.

Selv flyttet jeg mellom andre og tredjeklasse på barneskolen. Det var en tøff overgang, men et par slosskamper, en del snørr og tårer senere så gikk det bra for min del. Men jeg har jo sett andre unger, i min egen oppvekst, som åpenbart ikke taklet slike overganger like bra.

Med egne unger så har vi erfart at alt for hyppige bytter av dagmamma og barnehage hos den yngste ikke var bra. Ungen hadde temmelig store problemer med å etablere nye vennskap i barnehagen når vi endelig fikk etablert oss fast. Dette kom frem igjen ved overgang barnehage/skole. Vi er ikke i tvil om at ustabiliteten ifht. dagmamma/barnehage er en del av forklaringen på dette.

Yngstemann har levd hele sitt liv på samme plass, samme barnehage, og får venner fra barnehagen med inn i skolen, det må være en fordel, kan ikke tro noe annet.

Dette var vel ikke svaret "flyttere" ønsker, men som man spør får man svar, og jeg prøver bare å være erlig om det.

Som du sier så er det nok individuelt hvordan barn takler dette. Men bare tenkt på alle de barna som flytter både to og tre ganger, og likevel klarer å tilpasse seg. Det finnes jo de familiene som til og med velger å flytte til utlandet for at en av foreldrene får seg jobb der, og dette går som regel bra dette også. Vi er forberedt på at det vil bli en del tårer i begynnelsen, men det er ikke til å komme bort fra. Synes selv det vil bli trist å flytte fra et sted hvor vi har tilbringet 7 år av vårt liv og utviklet gode vennskap. Men så er det ikke lenger enn 10 minutter herfra vi har tenkt å bygge heller, så avstanden er ikke så stor.

Men jeg er selvsagt enig i alt du skriver, og det er et vanskelig spørsmål å svare på ettersom dette er individuelt.

Gammel tråd her som jeg kom over; men siden vi har flytta kan jeg kanskje dele litt erfaringer.

Vi bodde på østlandet like utafor Oslogryta men vi kommer egentlig nordfra begge to. Det var med andre ord savn etter famile, men også identitet, dialekt, natur, båtliv og godt med plass. Vi diskuterte dette mye - og det ble mer og mer åpenbart. Vi fiksa jobber og kjørte på. Vi har 3 jenter og flytta når den største skulle begynne i 3. Litt oppbrudd var det, men likevel en OK overgang siden vi hadde mye kjentfolk og søskenbarn i hjembygda til den ene av oss. Vi fikk også ordna med en ukes "besøk" i den nye klassen våren før vi flytta.

Mitt råd er: Går dere med en konstant tanke om flytting (som er ufattelig ubehagelig) - flytt og lev livet  8)