Tusen takk for for mange gode råd. Jeg tar til meg mye av det og prøver å hjelpe og være en god motivator. For dessverre så er det en slik klisje at jeg faktisk ikke har noe peiling på bygging og tar meg av det praktiske i hverdagen for å kompensere. Men nå har jeg bestemt meg for å kjøpe en baby monitor og være med ned i kjelleren på kveldene. Min mann jobber som snekker og det å komme hjem til enda ett prosjekt er nok ikke en god kombinasjon... så jeg har ikke noe valg, en dag av gangen, prøve å motivere og ikke mase (veldig fin balanse det der...) Også får vi håpe på at det ordner seg... Vi vil nok få hjelp til noe av det utvendige etterhvert, men for øyeblikket har vi bestemt oss for å lukke øynene og late som vi ikke ser det slik at vi kan konsentrere oss om kjeller etasjen... Håper det fungerer!
Men igjen, takk for mange gode råd og det er godt å vite at vi ikke er de eneste i verden som holder på med slike prosjekter.
Fin innstilling Lene. Lykke til :) Husk nå endelig ikke å redusere deg selv til håndtlanger og kaffekoppholder. Å få til oppgaver en i utgangspunktet ikke kan, er en stor glede, uansett kjønn
Tusen takk for for mange gode råd. Jeg tar til meg mye av det og prøver å hjelpe og være en god motivator. For dessverre så er det en slik klisje at jeg faktisk ikke har noe peiling på bygging og tar meg av det praktiske i hverdagen for å kompensere. Men nå har jeg bestemt meg for å kjøpe en baby monitor og være med ned i kjelleren på kveldene. Min mann jobber som snekker og det å komme hjem til enda ett prosjekt er nok ikke en god kombinasjon... så jeg har ikke noe valg, en dag av gangen, prøve å motivere og ikke mase (veldig fin balanse det der...) Også får vi håpe på at det ordner seg... Vi vil nok få hjelp til noe av det utvendige etterhvert, men for øyeblikket har vi bestemt oss for å lukke øynene og late som vi ikke ser det slik at vi kan konsentrere oss om kjeller etasjen... Håper det fungerer!
Men igjen, takk for mange gode råd og det er godt å vite at vi ikke er de eneste i verden som holder på med slike prosjekter.
Hilsen Lene :)
Du skal ha skryt for at du tilsynelatende takler dette på riktig måte. Det er ikke mange som vil "støtte" mannen i slike tilfeller, det blir ofte sur stemning (mas = null motivasjon) og forholdet ryker. Du prioriterer riktig, mennesket er mer viktig enn et bygg. Selv om jeg forstår frustrasjonen over at det "aldri" blir ferdig.
Eg kikka inn på denne tråden av den grunn at eg har hatt diagnosen utbrendt, so eg kjenner litt til problemet :)
Slik du beskriver det er det for meg ein mann som er (dritt) lei av å jobbe med husprosjektet dykkar. Dritt lei er ikkje det samme som utbrendt sjølv om desse to begrepa blir blanda av dei som ikkje har begrep om kva utbrendthet er.
Eg var sjølv sjukemeldt i 8 mnd og i løpet av den perioden hadde eg meir enn nok med å stå opp, lage middag og komme meg til køys igjen. Etter 2 mnd sjukemelding vart eg "sengeliggande" i 4 dagar etter 10 minutt med fysisk arbeid, so her var det ikkje mykje futt igjen ;D 6 år med 80-100 timars arbeidsveker hadde satt sitt preg. Eg møtte den berømte veggen for nesten 2 år sidan og først no er eg begynt å komme i normalt gjenge igjen, men eg må passe på som ein hund for ikkje å gå i fella igjen.
Det eg har inntrykk av er at sambuarar med manglande forståelse, manglade vilje til å hjelpe til etc er ein svært vanlig grunn til at mange møter veggen. Enkelte står på døgnet rundt, for so å komme heim til ein sambuar som er sur for at vedkommande ikkje har haldt ein med selskap osv. Når eg bestemte meg for å oppsøke profesionell hjelp var ikkje spørsmålet kor mykje eg hadde jobba osv- spørsmålet var ;korleis har du det heime?
Eg seier ikkje at det er slik i din heim, men seier det fordi eg veit det (av sa eg erfaring?) er ein skummel ting å ikkje vere oppmerksom på. Det kan gå ut over meir enn arbeidslyst..
Har aldri skjønt det, mulig det er en motesak? Når til og med statsministeren kan tillate seg å bli utbrent er det vell rom for alle?
Er kun en ting som hjelper, bite tennern sammen og stå på. Noe annet nytter ikke. Fokuser på oppgavene og ta en ting av gangen, ikke bit over alt samtidig. Har jobbet 80-100timers uker i ualminnelige tider. Sist bygget ett hus alene på fritiden.
Signatur
Tømrer, fagbrev, husbygningsingeniør. Har bygget mitt eget hus.
Har aldri skjønt det, mulig det er en motesak? Når til og med statsministeren kan tillate seg å bli utbrent er det vell rom for alle?
Er kun en ting som hjelper, bite tennern sammen og stå på. Noe annet nytter ikke. Fokuser på oppgavene og ta en ting av gangen, ikke bit over alt samtidig. Har jobbet 80-100timers uker i ualminnelige tider. Sist bygget ett hus alene på fritiden.
Har aldri skjønt det, mulig det er en motesak? Når til og med statsministeren kan tillate seg å bli utbrent er det vell rom for alle?
Er kun en ting som hjelper, bite tennern sammen og stå på. Noe annet nytter ikke. Fokuser på oppgavene og ta en ting av gangen, ikke bit over alt samtidig. Har jobbet 80-100timers uker i ualminnelige tider. Sist bygget ett hus alene på fritiden.
I mitt arbeidsliv har jeg alltid jobbet mye, med til tider mye ansvar. Hadde aldri startet på ett stort husprosjekt om jeg ikke viste jeg var mann for å klare det.
Jeg synes det er for enkelt å gi opp og møte veggen, hvorfor møter folk veggen på totusentallet? Hvorfor møtte ikke folk veggen på 60, 70 og 80 tallet? Jobbet våre foreldre mindre enn oss? Tror ikke det?
Mange har spurt meg hvordan jeg takler det. Enkelt svar. Jeg ser på ett prosjekt som det å gå på fjellet. Jeg går ofte lange turer, mange mil, tung sekk, kansje dårlig vær. Hva skal en gjøre når en er sliten, våt og lei? Gi opp? Sette seg ned og synes synd på seg selv? Ringe etter hjelp???? Nei, det er kun en ting som nytter og som gjelder. Bite tennern sammen og gå, gå ned, gå til målet. Gjøre deg ferdig.
Jeg har gått på tur med Børge Ousland, han sa det ganske klart, når du er så sliten at du tror du ikke klarer mer, da har du enda 50% igjenn.
Å gi opp, er ikke i mitt vokabular.
At folk blir lei av å jobbe, det skjønner jeg. Har selv enkelte uker som det går trått. Liten fremdrift (Er ferdig innvendig på huset, men har garasje, terrasse, balkong, takrenner, og diverse småplukk igjenn), men uken etter løsner det kansje og fremdriften er bra.
Men å møte veggen, den har jeg ikke skjønt. Har kamerater som også "har møtt veggen" uten at jeg helt forstår de heller. Det beste er i min verden å jobbe seg ut av saken, istedet for å legge seg ned å gi opp.
Regner med at de fleste ikke er enig med meg, men klarer ikke helt den stakkars deg, overarbeidet historien heller......... Bli sint, tenk.....Æ ska fan mæ vise dæm.
Signatur
Tømrer, fagbrev, husbygningsingeniør. Har bygget mitt eget hus.
Jeg er snekker og bygningsingeniør. To snekkere jeg kjenner, bygde sitt eget hus.
Begge de sa til meg: Du klarer aldri å bygge hus alene.
Han ene ble så lei, at han hadde lyst til å spy når han gikk inn i huset. Han andre sa til meg at han gikk inn, og klarte ikke å gjøre noe. Han bare satt der og så på alt hva som måtte gjøres uten å klare å gjøre noe.
Jeg har kjent på følelsene til han siste, det som jeg føler nytter er å dele opp jobbene når du føler at prosjektet blir for stort. Gjør ferdig ting for ting. Aldri la noe stå hallferdig, da er du konstant "hallferdig" Da er det bedre å være ferdig med det, og ferdig med det. Enn hallferdig her og hallferdig der. Det er stor tilfredstillelse og være ferdig, og enda bedre om du klarer det innenfor en tidsfrist som du selv har satt.
Ivertfall........ samboer spurte meg på slutten....... (3 mnd før vi flyttet inn)...: Har vi ikke penger til å leie hjelp? Slik at vi kommer inn tidligere? Jeg svarte: Jo, det har vi kansje, men det skjer over mitt lik. Hun spurte: Hvorfor Jeg svarte: Jeg fortalte henne om de to snekkerne, pluss flere som har sagt at jeg ikke kommer til å klare å bygge hus alene. Og sa at å leie jeg inn hjelp på slutten nå,,,,, hva skjer da? De får rett, godter seg og sier: Han klarte ikke å bygge hus alene....han heller.
Kunne godt leid inn hjelp (litt) midt i prosjektet, menn ikke på slutten. Da får de rett, pessimistene.
Nøkkelord for meg er: Positiv tenking, mål, stahet, vilje, stolthet og kansje litt sinne innblandet også.
Men igjenn....folk er forskjellig. Og jeg ser ingen vegg.
Signatur
Tømrer, fagbrev, husbygningsingeniør. Har bygget mitt eget hus.
Hadde aldri startet på ett stort husprosjekt om jeg ikke viste jeg var mann for å klare det.
Nei og nei, nå har mannen med stor M gjort sin inntreden.
Du kommer med ord som kun kan komme fra en som aldri har opplevd depresjon, angst, utbrenthet, sykdom....whatever...
Bite tennene sammen er det mange som gjør, og man skal slettes ikke legge seg ned for å dø dersom man ikke må. Personlig har jeg aldri vært utbrent, og det er sikkert mange som spekulerer i denne "moderne" diagnosen, men jeg har ikke vanskelig for å forstå at det kan skje.
60-70-80-tallet? Det var tider det. Samtlige jeg prater med om den tiden, nevner hvor godt det var før mobiltelefonen ble tilgjengelig for menigmann. Tilgjengelighet er ikke nødvendigvis et gode, og samfunnet gikk jammen rundt den gangen også.
Forskjellen på den gang og nå er at penger og profitt har blitt det viktigste i verden, og mas genererer inntekter. I tillegg er folk (inkludert de utbrente) langt mer kravstore og ønsker finere bil, hus og båt enn naboen. Så var det dette med å innfri alle forventningene da. Sjefen maser, venner maser, kona maser, ungene maser....
Det er ikke fritt for at noen takler hverdagen bedre enn andre, men å påstå at utbrenthet er uforståelig... Jeg sliter med å finne ord. Men jeg er nok ikke like mye mann som deg.
Børge Ousland er ikke den eneste som sier det er 50% igjen, og det stemmer. Dessverre er ikke fysiske anstrengelser på tur nødvendigvis overførbart til den påkjenningen man får hver eneste arbeidsdag i åresvis, det være fysisk, psykisk eller en kombinasjon.
Jeg tar til meg mye av det og prøver å hjelpe og være en god motivator. For dessverre så er det en slik klisje at jeg faktisk ikke har noe peiling på bygging og tar meg av det praktiske i hverdagen for å kompensere.
Men nå har jeg bestemt meg for å kjøpe en baby monitor og være med ned i kjelleren på kveldene.
Min mann jobber som snekker og det å komme hjem til enda ett prosjekt er nok ikke en god kombinasjon... så jeg har ikke noe valg, en dag av gangen, prøve å motivere og ikke mase (veldig fin balanse det der...)
Også får vi håpe på at det ordner seg...
Vi vil nok få hjelp til noe av det utvendige etterhvert, men for øyeblikket har vi bestemt oss for å lukke øynene og late som vi ikke ser det slik at vi kan konsentrere oss om kjeller etasjen...
Håper det fungerer!
Men igjen, takk for mange gode råd og det er godt å vite at vi ikke er de eneste i verden som holder på med slike prosjekter.
Hilsen Lene
Husk nå endelig ikke å redusere deg selv til håndtlanger og kaffekoppholder. Å få til oppgaver en i utgangspunktet ikke kan, er en stor glede, uansett kjønn
Du skal ha skryt for at du tilsynelatende takler dette på riktig måte. Det er ikke mange som vil "støtte" mannen i slike tilfeller, det blir ofte sur stemning (mas = null motivasjon) og forholdet ryker. Du prioriterer riktig, mennesket er mer viktig enn et bygg. Selv om jeg forstår frustrasjonen over at det "aldri" blir ferdig.
Slik du beskriver det er det for meg ein mann som er (dritt) lei av å jobbe med husprosjektet dykkar. Dritt lei er ikkje det samme som utbrendt sjølv om desse to begrepa blir blanda av dei som ikkje har begrep om kva utbrendthet er.
Eg var sjølv sjukemeldt i 8 mnd og i løpet av den perioden hadde eg meir enn nok med å stå opp, lage middag og komme meg til køys igjen. Etter 2 mnd sjukemelding vart eg "sengeliggande" i 4 dagar etter 10 minutt med fysisk arbeid, so her var det ikkje mykje futt igjen ;D 6 år med 80-100 timars arbeidsveker hadde satt sitt preg. Eg møtte den berømte veggen for nesten 2 år sidan og først no er eg begynt å komme i normalt gjenge igjen, men eg må passe på som ein hund for ikkje å gå i fella igjen.
Det eg har inntrykk av er at sambuarar med manglande forståelse, manglade vilje til å hjelpe til etc er ein svært vanlig grunn til at mange møter veggen. Enkelte står på døgnet rundt, for so å komme heim til ein sambuar som er sur for at vedkommande ikkje har haldt ein med selskap osv. Når eg bestemte meg for å oppsøke profesionell hjelp var ikkje spørsmålet kor mykje eg hadde jobba osv- spørsmålet var ;korleis har du det heime?
Eg seier ikkje at det er slik i din heim, men seier det fordi eg veit det (av sa eg erfaring?) er ein skummel ting å ikkje vere oppmerksom på. Det kan gå ut over meir enn arbeidslyst..
Har aldri skjønt det, mulig det er en motesak?
Når til og med statsministeren kan tillate seg å bli utbrent er det vell rom for alle?
Er kun en ting som hjelper, bite tennern sammen og stå på.
Noe annet nytter ikke.
Fokuser på oppgavene og ta en ting av gangen, ikke bit over alt samtidig.
Har jobbet 80-100timers uker i ualminnelige tider.
Sist bygget ett hus alene på fritiden.
Har bygget mitt eget hus.
Jeg tror du er helten min!
Hurra!
I mitt arbeidsliv har jeg alltid jobbet mye, med til tider mye ansvar.
Hadde aldri startet på ett stort husprosjekt om jeg ikke viste jeg var mann for å klare det.
Jeg synes det er for enkelt å gi opp og møte veggen, hvorfor møter folk veggen på totusentallet? Hvorfor møtte ikke folk veggen på 60, 70 og 80 tallet?
Jobbet våre foreldre mindre enn oss? Tror ikke det?
Mange har spurt meg hvordan jeg takler det. Enkelt svar. Jeg ser på ett prosjekt som det å gå på fjellet. Jeg går ofte lange turer, mange mil, tung sekk, kansje dårlig vær. Hva skal en gjøre når en er sliten, våt og lei? Gi opp? Sette seg ned og synes synd på seg selv? Ringe etter hjelp???? Nei, det er kun en ting som nytter og som gjelder. Bite tennern sammen og gå, gå ned, gå til målet. Gjøre deg ferdig.
Jeg har gått på tur med Børge Ousland, han sa det ganske klart, når du er så sliten at du tror du ikke klarer mer, da har du enda 50% igjenn.
Å gi opp, er ikke i mitt vokabular.
At folk blir lei av å jobbe, det skjønner jeg. Har selv enkelte uker som det går trått. Liten fremdrift (Er ferdig innvendig på huset, men har garasje, terrasse, balkong, takrenner, og diverse småplukk igjenn), men uken etter løsner det kansje og fremdriften er bra.
Men å møte veggen, den har jeg ikke skjønt. Har kamerater som også "har møtt veggen" uten at jeg helt forstår de heller. Det beste er i min verden å jobbe seg ut av saken, istedet for å legge seg ned å gi opp.
Regner med at de fleste ikke er enig med meg, men klarer ikke helt den stakkars deg, overarbeidet historien heller.........
Bli sint, tenk.....Æ ska fan mæ vise dæm.
Har bygget mitt eget hus.
To snekkere jeg kjenner, bygde sitt eget hus.
Begge de sa til meg: Du klarer aldri å bygge hus alene.
Han ene ble så lei, at han hadde lyst til å spy når han gikk inn i huset.
Han andre sa til meg at han gikk inn, og klarte ikke å gjøre noe.
Han bare satt der og så på alt hva som måtte gjøres uten å klare å gjøre noe.
Jeg har kjent på følelsene til han siste, det som jeg føler nytter er å dele opp jobbene når du føler at prosjektet blir for stort. Gjør ferdig ting for ting. Aldri la noe stå hallferdig, da er du konstant "hallferdig" Da er det bedre å være ferdig med det, og ferdig med det. Enn hallferdig her og hallferdig der. Det er stor tilfredstillelse og være ferdig, og enda bedre om du klarer det innenfor en tidsfrist som du selv har satt.
Ivertfall........ samboer spurte meg på slutten....... (3 mnd før vi flyttet inn)...:
Har vi ikke penger til å leie hjelp? Slik at vi kommer inn tidligere?
Jeg svarte: Jo, det har vi kansje, men det skjer over mitt lik.
Hun spurte: Hvorfor
Jeg svarte: Jeg fortalte henne om de to snekkerne, pluss flere som har sagt at jeg ikke kommer til å klare å bygge hus alene. Og sa at å leie jeg inn hjelp på slutten nå,,,,, hva skjer da? De får rett, godter seg og sier: Han klarte ikke å bygge hus alene....han heller.
Kunne godt leid inn hjelp (litt) midt i prosjektet, menn ikke på slutten. Da får de rett, pessimistene.
Nøkkelord for meg er: Positiv tenking, mål, stahet, vilje, stolthet og kansje litt sinne innblandet også.
Men igjenn....folk er forskjellig. Og jeg ser ingen vegg.
Har bygget mitt eget hus.
Nei og nei, nå har mannen med stor M gjort sin inntreden.
Du kommer med ord som kun kan komme fra en som aldri har opplevd depresjon, angst, utbrenthet, sykdom....whatever...
Bite tennene sammen er det mange som gjør, og man skal slettes ikke legge seg ned for å dø dersom man ikke må. Personlig har jeg aldri vært utbrent, og det er sikkert mange som spekulerer i denne "moderne" diagnosen, men jeg har ikke vanskelig for å forstå at det kan skje.
60-70-80-tallet? Det var tider det. Samtlige jeg prater med om den tiden, nevner hvor godt det var før mobiltelefonen ble tilgjengelig for menigmann. Tilgjengelighet er ikke nødvendigvis et gode, og samfunnet gikk jammen rundt den gangen også.
Forskjellen på den gang og nå er at penger og profitt har blitt det viktigste i verden, og mas genererer inntekter. I tillegg er folk (inkludert de utbrente) langt mer kravstore og ønsker finere bil, hus og båt enn naboen. Så var det dette med å innfri alle forventningene da. Sjefen maser, venner maser, kona maser, ungene maser....
Det er ikke fritt for at noen takler hverdagen bedre enn andre, men å påstå at utbrenthet er uforståelig... Jeg sliter med å finne ord. Men jeg er nok ikke like mye mann som deg.
Børge Ousland er ikke den eneste som sier det er 50% igjen, og det stemmer. Dessverre er ikke fysiske anstrengelser på tur nødvendigvis overførbart til den påkjenningen man får hver eneste arbeidsdag i åresvis, det være fysisk, psykisk eller en kombinasjon.