Sett opp realiserbare mål. Gjør dette sammen, om dere ikke blir enige, så bli enige om å kjøpe hjelp til disse.

Ikke ta dette som flåsete eller spydighet, og slett ikke diskriminering av noen av kjønnene. Det er helt alvorlig ment, for det har fungert på meg opptil flere ganger: Menn er veldig enkle skapninger. Det mest motiverende er noe som bare en kvinne kan gi dem (bortsett fra i 10 % av tilfellene, der det er en annen mann som må "levere varene", men prinsippet er det samme). Går det ikke an å bruke det? En (lang)helg uten unger, men med masse kos gjør underverker for en sliten og motløs mann. Som sagt har det fungert på meg opptil flere ganger.

En gang for 3-4 år siden tok vi en langhelg på et hotell i et av våre rimelige utland (østover), i en tid da butikken jeg drev virkelig slet i motbakke. Jeg kom tilbake med fornyet energi og kraft og klarte å jobbe meg kneika. Tilsvarende i fjor, men da tok vi en helg på hytta, fremdeles uten unger. Jeg har riktignok lagt ned butikken nå, men det var ikke pga. energien eller motet, det var på grunn av at det åpnet en større kjede i nærheten som jeg visste at jeg ikke kunne konkurrere med på pris. Men jeg hadde iallfall krefter til å drive fram til det skjedde og gi dem en liten en på trynet til slutt: Opphørssalg samme dag som de hadde åpningsdag. Det var mange flere folk hos meg enn hos dem...  ;D

Du lister opp opp ganske mange ting som skal gjøres. Må alt gjøres fortløpende? Holder det med ett strøk maling på huset i stedet for å bytte rubbel og bit? Holder taket 5 år til?, holder å bare bytte gulvplank på verandaen?
Gjør all oppussing som må gjøres på enkleste måte. Dette sparer mye tid og kostnader i forhold til å gjøre det på en "fancy" måte.

Kall inn hjelp fra familie. Foreldre/svigers, søsken osv. Ikke alle kan snekre, men mange kan male, passe unger, lage mat mens andre snekrer osv.

Sett plan og budsjett mange år fremover, med gode rom for perioder uten noen prosjekter på gang. Estimer tid på prosjekter og gang med 2, så har du ofte en realistisk og gjennomførbar tidsplan.

Hvis du går med forventninger om at alt skal gjøres, føler gubben seg enda mer nedfor og utbrent over at det ikke blir gjort. Senk forventningene, si klart og tydelig ifra at "ditt og datt" holder fint slik det er i dag, det skal ikke gjøres noe med.

Etter min erfaring i lignende situasjoner slik du beskriver er det største problemet at man opplever alle problemer og utfordringer som større enn de egentlig er, fordi man er så sliten. Hverken hodet eller kropp fungerer helt på topp, men det handler mest om tankene. Jeg tror det beste er å ta en felles beslutning om å ha fullstendig pause en (liten) stund, så lenge som man trenger. (Ofte viser det seg å ikke være så lenge, bare noen uker.) Det er viktig at alle skjønner at det er fullstendig pause, dvs. at man ikke allikevel går rundt å tenke mye på alt som burde gjøres.

Hvis dere bor trangt i den ene etasjen må dere kanskje legge opp en plan for å få hverdagen til å fungere greit med lite plass og kanskje rydde eller organsiere ting litt annerledes. Det er kanskje noe du kan gjøre? Jeg ville foreslå at dere gjør det før dere ta "pausen".  Det kan være vanskelig å ta pause når det er kaos rundt hele tiden... Poenget er at dere ikke vil "improvisere" hele tiden. Det koster mye i forhold til tankekraft...

Etter hvert vil jeg tro at dere begynner å kunne tenke gjennom situasjonen på en annen og litt bedre måte. Kanskje kommer dere på løsninger som dere ikke tenkte på som ekte alternativer før, for eksempel å sette bort deler av jobben eller senke kravene litt eller kjøpe et annet hus. (Det er ikke gitt at det er en så dårlig løsning, men det er vanskelig å vurdere når man er sliten.) Uansett blir dere i bedre stand til å sette opp en god plan videre.

Jeg får si som sinnasnekkeren. Hvorfor kan ikke du ta i et tak? Jeg leser at du tar deg av alt det huslige arbeidet med rydding, matlaging og barn. Men allikevel, hvorfor tar ikke du å prøver å starte litt snekkerarbeid? Det er somregel ikke så vanskelig som det virker, og det er 100 ganger med motiverende for din mann å drive med snekkring hvis han har noen å gjøre det sammen med.

Som en skrev over her, prøv å sett bort ungene en helg eller 2. Og jobb sammen.

Jeg opplevde noe av det samme som dere i vårt forrige hus. Jeg skulle grave ut kjelleren og gjør dette beboelig. Etter å ha gravd ut å kjelleren og støpt gulv samt jobbet i snitt 15 timer om dagen gikk jeg på en kjempesmell. Men kona fikk nok etter et par mnd, lånte bort ungene og gikk ned i kjelleren og startet å jobbe. Tok ikke lange stunden før jeg var der nede heller.

Og min kone hadde aldri tatt i en hammer, sag eller tommerstokk før dette.

Redigert: Dypest sett dreier dette seg om kommunikasjonen i samlivet og livssituasjonen.
Når det er "løst" (blir det noengang det?), så kommer resten av seg selv.

Det korte svaret: Delmål, oppmuntring og ros.

Det lange svaret:
Slitenheten sitter gjerne mellom ørene.
Har han i det hele tatt ork til noen adspredelser, som f.eks joggeturer?

Menn er like kompliserte som kvinner - men drivkreftene i hann-dyret kan synes enkle.
Men når det virkelig butter i mot i motivasjonen og livslysten så viser menn seg ofte langt mer sårbare og minst like kompliserte som kvinner.
Da kan det være fruktbart å snakke om hva som motiverte i barndommen.

Lag plass i kalenderen til å la ham snakke helt fritt problemstillingen uten andre forstyrrelser.
La ham få rom til å skjønne at du ikke bebreider ham for å ville gi opp prosjektet.
Slik frihet kan gi ham det nødvendige tankerom for nytt pågangsmot eller kreativitet - gjerne i form av helt andre radikale løsninger; som å selge hele sulamitten, dugnad eller hyre inn fagfolk.
Det viktigste i den kommunikasjonen er nok åpenhet og tålmodighet til å vente på at han spør hva du ønsker ;D .

Selv om bakgrunnen for manglende motivasjon kan være mange og sammensatte kan løsningene likevel være enkle: Delmål, oppmuntring og ros.
De mange små fysiske nærheter som "klapp på skulderen" kan være like virkningsfulle som "den store romanseturen". For alt vi andre vet kan mannen bebreide seg selv for å ha gått med på å bruke penger til slikt som istedet kunne gå til byggeprosjektet.

Det kanskje mest viktige du kan gjøre er å være helt sikker med deg selv at du ikke har en bebreidende undertone i kommunikasjonen. Ellers kan det bli næring til den selvbebreidelse han allerede har.

Lykke til!

Hvor mange år av livet deres har dere lyst til å bo på noe som i varierende grad er en byggeplass/bo trangt/se på ting som må gjøres/tenke på alt som burde vært gjort/bruke all tilgjengelig fritid på å bygge og styre osv osv.

Hyr inn profesjonelle om dere har muligheten, i alle fall til å gå gjort en god del av det viktigste. Det koster ganske mye penger, men ting blir i det minste gjort og dere kan bruke mesteparten av energien deres på andre ting mens de styrer på. Dersom økonomien ikke tillater det så er det forsåvidt ikke en mulig løsning, men alikevel. Til tider kan det være smart å senke ambisjonsnivået for hva man skal gjøre selv og sette det bort til noen andre. Da blir det i alle fall gjort, og som regel ganske fort også.

Hei!

Vanskelig situasjon som jeg skal love deg at flere er oppi.

Her er det flere veier å gå. Selge huset er selvsagt en av dem, men det er ikke optimalt. Det blir nedtur for mannen å selge et halvferdig prosjekt, mister litt av stoltheten sin da. Men hvis det er det som må til for å redde et samliv, så må man bare gjøre det.


Jeg kan foreslå flere ting:

1. Ta nå en pause, hvis det er mulig å leve der. Man KAN leve dårlig en stund, dvs provisorisk bad, kjøkken, stue etc. Man dauer ikke fordi veggen ikke er ny.

2. Sett opp en realistisk plan. Ting tar tid og alt koster penger. Nå har sikkert din mann erfaring med hvor lang tid tar og hva det koster.

3. Hvis dere har mulighet, så få mannen din til å fungere som byggmester for utenlandske arbeidere. Dvs, få han til å rettlede og vise hvordan han vil ha det. Lese seg opp på teknisk og få han til å vise akkurat hvordan han vil ha det. Da kan du bruke billig arbeidskraft som et kraftig verktøy, få dem til å gjøre akkurat som du vil. Det har jeg gjort. Det har blitt litt prøving og feiling, men sluttresultatet har blitt meget bra.

Utenlandske arbeidere kommer i alle former. Noen er helt rævva og noen er dyktig. Han trenger å finne en mann som han kan stole på, som skjønner engelsk/norsk godt, er nevenyttig og har litt vett i knollen til å skjønne prinsipp og ta ansvar. Jeg har sparket ut flere folk og sitter nå med noen få men gode menn som gjær en ærlig og god jobb. Men var ikke lett å finne dem.

Dette koster selvsagt penger, blir 10-15k i uken i arbeidspenger. Mannen din må altså sørge for å ha nok byggemateriell tilstede og veilede med hard hånd, hvordan han vil ha det. Begynne de å mene andre ting er bedre, så være skeptisk.

10-12.000 i uken + byggematerialer, du får det ikke billigere. Og da snakker vi 10-12 timer hver dag av en mann som jobber hardt. Da går ting unna.

Så hvis dere har noen hundre tusen tilgjengelig, så kan dette gå. Men det ligger et stort ansvar på mannen din som blir byggeleder, det er dyrt å gjøre ting feil!

Hvis dette ikke går og dere vil basere dere på norsk arbeidskraft, så koster det kjapt 20.000kr i uken. Det er det ikke mange som kan betale, i lang tid framover.

Har dere ikke råd, så må dere prioritere hardt og ta andre valg.

Som andre har vært inne på, sett av pauser der han slipper å ha dårlig samvittighet. Der han kan slappe helt av. Da skal man ikke se bort ifra at arbeidslysten kommer tilbake. Tror veldig mange opplever at arbeidslysten går veldig opp og ned, dette er det viktig å utnytte.

Jeg kan jobbe hardt i noen uker/dager, før jeg tar meg helt fri og spiller pc-spill og andre ting. Det er nødvendig for at jeg skal kunne holde det gående. Dette har jeg og samboeren min snakket om og begge har fått en forståelse for situasjonen. Vi koser oss i rotet når vi har pause fra jobbingen, så får heller totalprosjektet bruke litt lengre tid.

Vi lever mens vi pusser opp, vi pusser ikke opp for å leve

Absolutt lov med pauser, og det har vi mye av.
Men skal nevnes at vi begynner på 5 året nå med dette marerittet, og med to små  barn som ønsker egne rom så blir det en litt annen situasjon tror jeg.....

Men ja...stakkars..jeg står ikke over han og veiver med pisken liksom, men kjenner en økende fortvilelse over mindre og mindre plass (etterhvert som vi har fått barn og de blir større..) og mindre og mindre tiltakslyst hos min mann som dette står og henger på...